Saturday April 30, 2005 by Bjørn Stærk

Det er en utbredt oppfatning at det å behandle kulturen som en vanlig vare er å redusere den til noe kaldt og innholdsløst. Vi ser det i motstanden mot den halvhjertige liberaliseringen av bokmarkedet, hvor bl.a. William Nygaard i Aschehoug har kritisert ideen om at bokmarkedet bare et marked som alle andre. Vi ser det i argumentasjonen for en statseid rikskringkaster, som med blikket festet mot høyere kulturelle verdier kan heve seg over kommersielle interesser, og vi så det under radiokonsesjonsstriden for to år siden, i kulturminister Svarstad Hauglands forsøk på å redde radiolytterne fra seg selv.

Denne oppfatningen bygger på to ideer. Den ene er at en vare, kjøpt til markedsstyrte priser, uten tvang eller innblanding, kun har materiell verdi, nytteverdi. Å behandle kulturen som en vare er dermed å frata den en åndelig og estetisk dimensjon. For ikke alt kan verdsettes i kroner og øre.

Og det stemmer jo. Bøkene mine har en verdi for meg som ikke har sammenheng med hvor mye jeg betalte for dem. Men denne verdien er personlig, unik for hver enkelt leser. En bok kan være verdiløs for meg, og verdifull for en annen, slik alle varer er det, også "vanlige" varer. Penger er bare en kommunikasjonsprotokoll vi benytter for å utveksle varer mellom mennesker som har helt forskjellige smak og behov. Vi går ned på det materielle planet ikke for å redusere kultur til noe materielt, men fordi vi på det kulturelle planet ikke snakker samme språk. Ikke alle deler Svarstad Hauglands ideal om den perfekte radiostasjon.

Den andre ideen er at markedet ikke er i stand til å tilfredstille smale behov og interesser. Markedet gir visstnok flertallet det materielle søppelet de vil ha, men glemmer det smale, det krevende og provoserende. Hvis vi ser bort fra den meningsløse oppdelingen i "lavere" og "høyere" kunstformer er dette helt riktig - når markedet er lite. Men desto større markedet blir, desto mer lønnsomt blir det å tilby smale produkter. Du finner flere nisjeprodukter i Oslo enn i Halden, og flere på internet enn i Oslo.

Verden er på vei mot en kultur som er både global og personlig på en gang, hvor hvem som helst kan få tak i nøyaktig det som interesserer dem. (Mer om dette her.) Smalt er ikke lenger ulønnsomt. Det er markedskrefter vi har å takke for dette, ikke kulturbevisste politikere.

Det er riktignok ett marked som aldri vokser seg stort nok for dette, og det er det nasjonale. Det blir ikke flere nordmenn med det første. Så i den grad det er viktig at nordmenn har tilgang på kultur som er smal og norsk samtidig er det greit at staten støtter dette, ikke ved å legge begrensninger på markedet men ved å subsidiere de som ellers ikke slipper til. Hvem som trenger dette er en annen diskusjon - som jeg er helt med på så lenge den ikke foregår på det premisset at markedet i seg selv er kulturfiendtlig. De som mener det har jeg lyst til å vise ordreoversikten min fra Amazon, selve symbolet på den markedsbaserte, globale og personlige kulturen.

(Også publisert i Dagbladets politikkblog.)

Trackback URL: http://bearstrong.net/cgi-bin/mt/mt-tb.cgi/1678

Comments on posts from the old Movable Type blog has been disabled.