Tuesday May 31, 2005 by Bjørn Stærk

Motstanden mot EU-grunnloven i Frankrike og Nederland har gitt "vente og se"-argumentet mot EU dobbel gyldighet. Fra før av har det beste argumentet mot øyeblikkelig EU-medlemskap i mine øyne vært at vi ikke vet om EU er i stand til å løse problemene sine. Vi bør derfor vente og se hvordan de håndterer bl.a. arbeidsløsheten, valutaunionen og maktbalansen før vi tar sjansen på å bli med. Det er flott med fire friheter, spørsmålet er hva annet vi får med på kjøpet.

Nå har vi fått et argument til. Ikke bare er det vanskelig for oss nordmenn å se hvor EU er på vei, EU-innbyggerne selv ser ikke ut til å vite hvor de vil hen. Landene lever i sine egne verdener, det finnes ingen helhet over EU. Franskmennene trodde avstemningen handlet om ultra-liberalisme og å demme opp for amerikanerne. Nederlenderne snakket om selvråderett, narkoliberalisme og innvandring. At EU består av land med forskjellige verdensbilder er ikke nytt, men det er et dårlig tegn når man er ute av stand til å føre én, felles europeisk diskusjon om noe så viktig som en felles europeisk grunnlov.

Også politikerne og folket i de enkelte medlemsland lever i ulike verdener. Den norske tradisjonen med å spørre folket til råds er et unntak i EU-sammenheng. EU har alltid vært et diplomatisk prosjekt, bygget opp av Europas politikerklasse med mangelfull input fra innbyggerne. Avstemningene i Frankrike og Nederland gir oss derfor et sjeldent innblikk i hva EU-innbyggerne selv mener om EU når noen bryr seg med på spørre. Svaret: De er sinte. De er sinte av forskjellige grunner, på hver sin nasjonalt særegne måte. Det eneste de er enige om er avsky for sine egne politikere, og en generell skepsis til hva EU er og innebærer.

Man har snakket mye om det nye Europa som et forum vi ikke kan holde oss utenfor, som noe europeerne bygger sammen. Men sannheten er at de eneste som ser ut til å være enige om hva EU står for er Europas politikere. EU er en fantasi, en drøm for politikerne. Europeerne selv deler ikke denne drømmen, og ytrer sin misnøye når de får anledningen.

Nå er det ikke umulig at prosessen for å ratifisere EU-grunnloven fortsetter til tross for et fransk og nederlandsk nei. Da irene stemte mot Nice-traktaten i 2001, ble de beordret til å stemme om igjen, og valgte da "riktig". Også denne gangen er det EU-politikere som ønsker å finne omveier rundt folkemeningen. EU har momentum. Alt for mange politikere ruger på den samme drømmen til at de kan la en tapt folkeavstemning eller to stoppe dem. Det gjelder bare å være kreativ og påståelig.

Men å ignorere folket på denne måten er bare med på å utsette en avklaring av EU¿s interne konflikter, ikke å avlyse den. EU er en boble, det har mistet bakkekontakten. Justeringen kommer, og når den gjør det vil EU enda opp som noe annet enn det det er i dag. En stabil europeisk føderasjon må ha grunnfeste, og Europa på bakkenivå ser åpenbart veldig annerledes ut enn det gjør på toppen. Norge kan ikke melde seg inn i et EU som ikke vet hvor det vil hen, hvor politikerne drar i en retning og folket en annen. Enda en grunn til å vente og se, vente til europeerne blir enige med seg selv.

(Les også Øyvind Larsen, Mark Steyn, David Ignatius og John Vaught LaBeaume.)

(Også publisert i Dagbladets politikkblog.)

Trackback URL: http://bearstrong.net/cgi-bin/mt/mt-tb.cgi/1684

Comments on posts from the old Movable Type blog has been disabled.