Ordet "islamfobi" har ofte blitt misbrukt til å hysje ned kritiske debatter om Islam og muslimer.

Da Carl I. Hagen i en tale i fjor sommer kom med sleivete bemerkninger om Muhammed, satt anklagene om islamfobi løst. Men få tok seg tid til å lese talen, som angrep muslimske ekstremister, ikke Islam i seg selv. Å kritisere ekstremisme er ikke islamfobi, ikke engang når det gjøres klønete. Ei heller er det islamfobi å påpeke at mange muslimske kulturer sliter med kvinneundetrykkelse og mangel på demokrati, eller at enkelte miljøer i Vesten ikke gjør nok for å bekjempe sine egne ekstremister.

Men det finnes en form for Islam-kritikk som med rette kan kalles islamfobi, eller islamskrekk. Dette er noe helt annet enn den puslete "fobien" fintfølende multikulturalister har vært så redde for. Den ekte islamskrekken tar totalt avstand fra Islam og alt muslimsk. Den ser på Islam som en ond religion, basert på de onde skriftene til en maktsyk krigsherre. Den ser på alt muslimsk nærvær i Europa som en trussel mot vår kultur, vår frihet og vårt demokrati. Undergangen er like rundt døren.

Den ekte islamskrekken hevder arrogant at det bare finnes én sann tolkning av Koranen, terroristenes tolkning. Det er de som leser Koranen riktig. Muslimer som mener noe annet har enten misforstått sin egen tro, eller de lyver. For som enhver konspirasjonsteori har islamfobien en forklaring på hvorfor muslimer tar avstand fra terror og ekstremisme: De benytter seg av retten til å skjule sin tro, til å late som om man ikke er ekstremist, for dermed lettere å infiltrere oss naive europeere og forberede innføringen av verdenskalifatet.

Jeg skulle ønske jeg overdrev, at beskrivelsen over var spissformulert. Men jeg har sett disse meningene florere i diskusjoner i min engelsk-språklige blog i flere år, og nå er de også i ferd med å bre seg i Norge. Se f.eks. denne diskusjonen.

Det teologiske grunnlaget for islamskrekken er massivt: Nettsteder som Faith Freedom legger fram detaljstudier av Koranen og Islam’s historie, og viser hvordan ekstremisme, hat og undertrykkelse følger logisk og nødvendig fra Allah’s ord. Islamskrekken er ikke basert på "mangel på kunnskap", slik klisjeen lyder, mengden kunnskap er overveldende, slik den er det for alle konspirasjonsteorier. Det er kvaliteten på kunnskapen som er problemet, troen på at den beste måten å studere Islam på ikke er å studere muslimer, og spørre dem hva de tror på, men å nilese Koranen - en hellig bok man ikke tror på - helt til man forstår hva Muhammed egentlig mente.

Men Islam er hverken mer eller mindre enn summen av alle muslimer’s tro og oppførsel. Og det store flertallet av verdens muslimer går ikke rundt og sprenger bomber eller forbereder innføringen av et religiøst verdensdiktatur. Ei heller går de rundt og tolker Koranen på samme måte. Voldelig islamisme er bare en av mange retninger i Islam. At enkelte ikke-muslimer ser på den som "sannere" enn de andre retningene gjør den ikke mer populær.

Anti-muslimsk ekstremisme er stort sett ikke-voldelig, den hverken dreper eller terroriserer. Noen vil si at vi heller bør samle våre krefter mot muslimsk terrorisme. Men uvitenhet er farlig, arrogant uvitenhet spesielt, og ved å fortelle fredelige muslimer at de har misforstått sin egen religion kan islamofobene i værste fall bidra til å spre islamistiske ideer. I tillegg legitimerer de terroristenes martyrkompleks. Trusselen fra muslimske ekstremister er reell nok om vi ikke også skal la paranoide dommedagsprofeter gjøre alle verdens muslimer til våre fiender.

(Også publisert i Dagbladets politikkblog.)

Bjørn Stærk: Men Islam er hverken mer eller mindre enn summen av alle muslimer’s tro og oppførsel. Og det store flertallet av verdens muslimer går ikke rundt og sprenger bomber eller forbereder innføringen av et religiøst verdensdiktatur.

Hva det store flertallet av de som kaller seg muslimer gjør (evt. ikke gjør) sier jo bare noe om i hvor stor grad og på hvilken måte disse menneskene følger islam og ikke nødvendigvis så mye om hva islam som sådan er.

I tillegg har naturligvis ikke alt det muslimer gjør noe som helst med islam å gjøre, men det bør være opplagt...

Du bør lese f.eks. Mark. Gabriels "Islam og Terrorisme", Brix,Hansen & Hedegaard: "I krigens hus" og kanskje også Rolf Slot Henriksens: "Erobring og besættelse", undertittel: Muslimske
originaldokumenter om kolonisering av Danmark.

Glem endelig ikke et besøk på:
http://www.fomi.no

Mvh
Georg Lavik

Bjørn, du definerer altså islam som "summen av alle muslimer’s tro og oppførsel". Men hvordan definerer du en muslim?

Hvis jeg selv skulle ha definert en muslim, ville jeg ha skrevet noe slik som at "en muslim er en person som praktiserer islam". Men du må nødvendigvis operere med en annen og mer detaljert definisjon, ettersom min definisjon av en muslim ikke gir mening når den brukes sammen med din definisjon av islam.

For å gi en forklaring på hva som er problemet, la meg erstatte ordet "islam" i min definisjon av en muslim med din definisjon av islam. Da ender vi opp med "en muslim er en person som praktiserer summen av alle muslimer’s tro og oppførsel". Eller, for å skrive det på en annen måte:

muslim = person som praktiserer summen av alle muslimer’s tro og oppførsel

Altså ender vi opp med at uttrykket "muslim" brukes som en del av definisjonen til uttrykket "muslim" - man må altså vite hva en muslim er før man blir i stand til å definere hva en muslim er!

Bjørn, jeg ville sette pris på å høre hvordan du definerer en muslim, og eventuelt hvordan du eventuelt velger å omdefinere islam.

Fredrik: Men du må nødvendigvis operere med en annen og mer detaljert definisjon, ettersom min definisjon av en muslim ikke gir mening når den brukes sammen med din definisjon av islam.

Det er jo veldig søkt. Klart, hvis du skal sette opp en formell definisjon på "Islam" og "muslim", så trenger du en måte å unngå sirkelreferanser på. Da har du tre alternativer, du kan definere muslim utifra absolutte kriterier, og Islam utifra muslim, eller du kan definere Islam utifra absolutte kriterier, og muslim utifra Islam. Eller du kan forsøke deg med en iterativ løsning hvor du starter med å ta for gitt en grov skisse av forholdet mellom Islam og muslim (Islam er religionen som er basert på Koranen, og muslimer er de som tror på denne religionen), og gradvis justerer definisjonene til de definerer et område på idelandskapet som det er naturlig å snakke om som en gruppe.

Hvis vi skal være formelle. Men å begynne å definere begreper helt fra bunnen av er en ganske meningsløs abstrakt tidtrøyte. Vi har allerede gode definisjoner av Islam og muslimer, og vi har allerede godt etablerte måter å omtale religioner på. Vi har allerede en bredt anerkjent forestilling om hvem vi kan kalle muslimer, (en forestilling som selvsagt har grenseområder men de er ikke interessante her). Når jeg sier "muslim" så vet de aller fleste ca hva jeg mener.

Alternativt har vi mer restriktive definisjoner som tar utgangspunkt i en subjektiv tolkning av Koranen. Du kan selvsagt påstå at disse definisjonene er "riktigere", men en definisjon er bare "riktigere" enn en annen hvis du tror at ord lever sitt eget liv på et plan over vårt eget, og at vi må strebe etter å nærme oss dette planet. Det er en kjedelig lek, som jeg ikke blir med på.

Jeg ønsker heller å fokusere på hvilke definisjoner som er meningsfulle, som er nyttige. Gir det mening å definere Islam slik at flertallet av verdens muslimer er å anse som frafalne? Hva i all verden skal vi med en slik definisjon? Og hvilken betegnelse vil du gi oss lov til å bruke om den religionen disse muslimene da tilhører? Jeg har behov for et sett med begreper som vi kan bruke til å snakke om og forstå den religionen 1-1,4 milliarder mennesker tilhører. En definisjon som stenger ute flesteparten av disse menneskene er dermed ubrukelig.

Det er bare å innse det: Vi trenger ikke redefinere Islam. Vi har en definisjon allerede som er meningsfull og nyttig. Hvis du ønsker å snakke om et subsett av Islam anbefaler jeg at du definerer et _nytt ord_, ikke forsøker å kapre det gamle.

Bjørn Stærk: men en definisjon er bare "riktigere" enn en annen hvis du tror at ord lever sitt eget liv på et plan over vårt eget, og at vi må strebe etter å nærme oss dette planet.

Bjørn, er du en nominalist?

BS: Gir det mening å definere Islam slik at flertallet av verdens muslimer er å anse som frafalne?

Frafalne ifølge hva eller hvem da?

BS: Og hvilken betegnelse vil du gi oss lov til å bruke om den religionen disse muslimene da tilhører?

Religionen disse muslimene hevder å tilhøre heter islam. Et mer relevant spørsmål er hva slags betegnelse vi bør bruke om de muslimene det her er snakk om. Noen vil kalle dem moderate muslimer, mens andre vil kalle dem for eksempel ikke-praktiserende muslimer eller nominelle muslimer (altså, muslimer bare i navnet).

Så kan det selvsagt diskuteres hvorvidt disse "muslimene" egentlig bør hevde at de tilhører islam så lenge de ikke praktiserer islam i særlig grad. Og det var vel det du lurte på da du spurte om det gir "mening å definere Islam slik at flertallet av verdens muslimer er å anse som frafalne".

Men er det virkelig et mål i seg selv at en definisjon av islam må inkludere enhver person som hevder å være muslim? I så fall, hvorfor er det det?

BS: Jeg har behov for et sett med begreper som vi kan bruke til å snakke om og forstå den religionen 1-1,4 milliarder mennesker tilhører. En definisjon som stenger ute flesteparten av disse menneskene er dermed ubrukelig.

Hva med å bruke "muslimer" om muslimer og "islam" om islam, og ikke "islam" om muslimer?

Fredrik: Bjørn, er du en nominalist?

Neppe, for jeg vet ikke hva det er.

Frafalne ifølge hva eller hvem da?

Vel, i følge de det ser ut for meg som om du kommer til forsvar for her, så er ekte Islam tilnærmet identisk med islamisme. Og det gjør flesteparten av verdens muslimer til frafalne eller iallefall dårlige muslimer. Jeg har sett selverklært moderate muslimer bli anklaget for å ikke være ekte muslimer .. av nettop islam-kritikere.

Men er det virkelig et mål i seg selv at en definisjon av islam må inkludere enhver person som hevder å være muslim? I så fall, hvorfor er det det?

Fordi det er slik ordet Islam alltid har blitt brukt. Da er det kjekt å bevare denne betydningen, og heller finne på nye ord for det du har i tankene. For det er vel ikke slik at du ønsker å vinne en eller annen debatt om Islam vha definisjoner?

Bjørn Stærk: Neppe, for jeg vet ikke hva [en nominalist] er.

Da antar jeg at du i den grad du har benyttet deg av nominalisme ikke har gjort det bevisst.

Jeg anbefaler deg å sette deg inn i hva nominalisme er. Etterpå kan du se på disse eksemplene:

• Islam er hverken mer eller mindre enn summen av alle muslimer’s tro og oppførsel.


• Muslimer er mennesker som kaller seg muslimer, hverken mer eller mindre.


• Islam er hva muslimer gjør.


• [H]vis du velger å tilbe badeanda di og kalle det for Islam så er det en mikroskopisk lite utbredt form for Islam.

BS: For det er vel ikke slik at du ønsker å vinne en eller annen debatt om Islam vha definisjoner?

Jeg forsøker hverken å "vinne" debatter eller å debattere islam som sådan. Jeg bare merker meg at islamdebatter som tar utgangspunkt i din måte å definere islam og muslimer på har en tendens til å bli ganske meningsløse.

Fredrik: Ser dette ut som nominalisme for deg?

Hvis du foretrekker å gruppere mine ideer sammen med det du kaller nominalisme må du gjerne gjøre det. (Noe sier meg at vi ikke kommer nærmere hverandre enn dette.)

Jeg bare merker meg at islamdebatter som tar utgangspunkt i din måte å definere islam og muslimer på har en tendens til å bli ganske meningsløse.

Min erfaring er det motsatte. De som tror på en islamsk essens som kan utledes av ikke-Muslimer direkte fra Koranen ender ofte opp med å bruke kartet som et argument mot terrenget.

Ellers virker bloggeren du linker til noe forvirret. Han kjenner til en haug med filosofiske fagbetegnelser, og det er flott, men han bruker dem som en full cowboy bruker seksløperen. Han treffer godt, noe som normalt er flott det også, men ikke fullt så imponerende når man oppdager at han skyter på stråmenn. Men kanskje stråmenn er mer "ekte" enn personene de representerer, på samme måte som Islam befinner seg på et plan over muslimene? Isåfall er det jo helt legitimt av ham å anklage de som er uenig med ham for å kalle ham en rasist, noe man tydeligvis kan slutte seg logisk til at de gjør på det ideelle planet han befinner seg på, til tross for at de neppe faktisk har uttalt ordene på det reelle planet vi andre befinner oss på.

Bjørn Stærk: Hvis du foretrekker å gruppere mine ideer sammen med det du kaller nominalisme må du gjerne gjøre det.

Jeg har ingen egennytte av å gjøre det. Jeg ønsker egentlig bare å gjøre deg oppmerksom på fenomenet, og håper at det jeg mener å ha identifisert er en uvane du har tillagt deg, og ikke noe mer. Men jeg frykter etter hvert at du gjør dette bevisst...

BS: Min erfaring er det motsatte. De som tror på en islamsk essens som kan utledes av ikke-Muslimer direkte fra Koranen ender ofte opp med å bruke kartet som et argument mot terrenget.

Hvorfor skulle det spille noen rolle hvem det er som snakker om essensen i islam? Essensen i islam må vel omfatte det som gjør det mulig å skille hva som er islam fra hva som ikke er islam, og følgelig hvilke avgreninger av religionen det er riktig og galt (og da mener jeg ikke hva som er hensiktsmessig og uhensiktsmessig) å omtale som islam? Muslimers vilje har ingenting å gjøre med hva islam er, men har å gjøre med deres religionspraksis. Muslimer velger å følge islam - dog på forskjellige måter og i forskjellig grad - de lager ikke islam.

Muslimer kan selvfølgelig velge å ta utgangspunkt i islams hellige skrifter og tolke så mye de vil, men hvis det de ender opp med etter sin tolkning for eksempel er en religion som inneholder Gud, Jesus og Bibelen istedenfor allah, mohammed og koranen, ja, da er det jo åpenbart at det disse "muslimene" følger ikke er islam! Og det er ikke islam selv om muslimene skulle velge å kalle det for islam, rett og slett fordi de har forkastet essensen av det som er islam.

Men, klart, hvis man er nominalist, så kan man si at "islam" bare er et ord som mennesker som (kanskje av vilkårlige årsaker) kaller seg muslimer bruker som en "hensiktsmessig" samlebetegnelse om de aktivitetene og den troen som omfatter deres religionspraksis, uansett hva dette skulle være. Slik kan ordbruken forsvares. Det er forsåvidt greit, rent bortsett fra at det virker tåkeleggende og gjør at en debatt som i utgangspunktet skal handle om religionen islam som sådan plutselig ikke handler om islam, men om muslimers vilje - hva de vil at islam skal være, og hvordan de vil praktisere sin religion.

Nominalisme er det perfekte verktøy for å tåkelegge og til og med sabotere en debatt. Her er et eksempel på et bidrag som kunne ha dukket opp i en tenkt debatt som handler om å bekjempe islamisme:

Islamismen er hverken mer eller mindre summen av alle islamisters tro og oppførsel. Islamister er mennesker som kaller seg islamister, og islamisme er hva islamistene gjør. Og hvis 99 % av islamistene bestemmer seg for å være snille og fredelige og fortsatt kaller seg islamister, ja, da endrer de islamismen. Ved å si at islamismen er ond, da forteller du alle selverklært fredelige islamister at det er de onde islamistene som har rett, og da er du jo de onde islamistenes nyttige idiot! Hva vi må gjøre er å støtte opp om de snille islamistene og fremme deres sak, slik at islamismen kan bli snill.

BS: Ellers virker bloggeren du linker til noe forvirret. Han kjenner til en haug med filosofiske fagbetegnelser, og det er flott, men han bruker dem som en full cowboy bruker seksløperen.

Hvordan da, mener du? Har du noen eksempler?

BS: Han treffer godt, noe som normalt er flott det også, men ikke fullt så imponerende når man oppdager at han skyter på stråmenn.

Jaså, skyter han på stråmenn? Det har dessverre gått meg hus forbi. Kan du gi meg ett eller flere eksempler på dette også?

BS: Men kanskje stråmenn er mer "ekte" enn personene de representerer, på samme måte som Islam befinner seg på et plan over muslimene? Isåfall er det jo helt legitimt av ham å anklage de som er uenig med ham for å kalle ham en rasist, noe man tydeligvis kan slutte seg logisk til at de gjør på det ideelle planet han befinner seg på, til tross for at de neppe faktisk har uttalt ordene på det reelle planet vi andre befinner oss på.

Jeg synes jeg aner et snev av forakt for all ordbruk som ikke forholder seg til noe som finnes på det "reelle planet".

Fredrik: Jeg ønsker egentlig bare å gjøre deg oppmerksom på fenomenet, og håper at det jeg mener å ha identifisert er en uvane du har tillagt deg, og ikke noe mer.

Da skal du ha takk for de gode hensiktene, selv om jeg ikke helt ser hvordan det skulle ha en avskrekkende effekt å fortelle noen at ideene de har gjort seg opp om forholdet mellom ting og navn befinner seg i en eller annen filosofisk tradisjon. Jeg ser på filosofiske tradisjoner som adelstitler, meningsløse og høytidelige, men forteller du meg at jeg stammer fra en adelsfamilie tar jeg ikke det som en fornærmelse. Synes det er skumlere når jeg får vite at jeg tar feil.

Og det er ikke islam selv om muslimene skulle velge å kalle det for islam, rett og slett fordi de har forkastet essensen av det som er islam.

Ja, det er en grei oppsummering av ditt syn. Klart du kan finne på en islamsk essens, basert på dine personlige studier av Koranen, og vurdere alle selverklærte muslimer opp mot dette. Det jeg ikke er overbevist om er nytten av dette. Hva i all verden er poenget med å snakke om et Islam muslimer ikke (nødvendigvis) tror på?

Nå kan det jo hende at du ser en nytte i dette, og at du føler at man ved å undersøke en slik essens kan finne ut noe nyttig som har allmenn gyldighet for muslimer. Ikke overbevist om det heller, men det lov å forsøke. Men da lurer jeg på hvorfor du ønsker å kapre ordet "Islam" og omdefinere det til å bli denne essensen? Kan du ikke finne på et nytt ord? F.eks. Malsi. Eller Islam-essensen. Eller noe annet, ditt valg. Poenget er å unngå forvirring, dvs. at du sier "Islam" og tenker på én ting, og jeg hører "Islam" og tenker på noe helt annet, men også å unngå semantiske avsporinger.

Se på hva vi to driver med nå. Vi snakker ikke om hva muslimer tror på. Vi graver ikke fram nye fakta som bedrer vår forståelse av muslimenes religion. For alt jeg vet er vi ikke engang uenige om noe av dette. I stedet snakker vi om ord, og betydningen av dem. I stedet for å øke forståelsen vår av religionen Islam har vi havnet i en sær filosofisk blindgate. Nå byr filosofien riktignok på mange gøye blindgater, og dette er en av dem. Det som gjør filosofi så gøy er at hvem som helst kan drive med det. Du trenger ikke kunnskap, bare et solid selvbilde, en innføring i logikk, og et utvalg latinske gloser.

Men denne typen filosofiske debatter fører ikke til forståelse. Forståelse er vanskelig. Det kommer som et resultat av hardt arbeid. Innsamling, kategorisering, og vurdering av data. Analysering av mønstre. Forming av testbare hypoteser. Skikkelig vanskelig! Langt mer enn to dilettanter som oss gidder å drive med en torsdags kveld. Og deri ligger fellen ved semantiske og andre filosofiske avsporinger: De er så gøy, men har så lite verdi.

Hvordan da, mener du? Har du noen eksempler?

Fyren føler seg så hjemme i de Filosofiske Tradisjonene og den abstrakte virkelighet at han velger å sette opp en diger teori over hvordan onde filosofiske tradisjoner undergraver heller grunnlaget for Sivilisasjonen. Og så klarer han å bomme totalt. Se på avsnittet om kommunisme, hvor han såvidt jeg kan se slår seg selv i hodet med en hammer, (kommunisme er hva kommunister gjør, ikke en eller annen kommunistisk essens definert av Marx). Eller stråmannen om at det settes likhetstegn mellom islam-kritikk og rasisme. Nå velger han å ikke navngi sine motstandere, og det er jo fullt mulig at dette er et utmerket angrep på en eller annen sær akademiker som både vet og bryr seg om hvilken filosofisk tradisjon nominalisme faller inn under.

Men isåfall skjønner jeg ikke hvorfor du trekker ham inn i vår diskusjon, der den ikke er relevant i det hele tatt, annet enn at han illustrerer et par av mine poenger. Da jeg lærte matematikk på skolen ble vi alltid oppfordret til å ta en sanity check på resultatet. Høres det riktig ut at bil X kjørte i 149 millioner km/t? Poenget var å unngå å la feilaktige matematiske slutninger løpe løpsk med en. Den samme utfordringen har du blant folk som slenger rundt seg med Filosofiske Tradisjoner. Det er så lett å la Logikken løpe løpsk.

Hm, først nå ser jeg at fyren avsluttet innlegget med å anbefale en bok av objektivisten Leonard Peikoff. Det forklarer en del.

Bjørn Stærk: Klart du kan finne på en islamsk essens, basert på dine personlige studier av Koranen, og vurdere alle selverklærte muslimer opp mot dette. Det jeg ikke er overbevist om er nytten av dette. Hva i all verden er poenget med å snakke om et Islam muslimer ikke (nødvendigvis) tror på?

Nå kan det jo hende at du ser en nytte i dette, og at du føler at man ved å undersøke en slik essens kan finne ut noe nyttig som har allmenn gyldighet for muslimer.

Det virker som om du ikke forstår poenget mitt. Jeg forsøker ikke å finne noen islamsk essens, ei heller prøver jeg å få deg til å gjøre det. Det jeg forsøker å si er ganske enkelt at ordet "islam" ikke er en merkelapp som bør brukes om hva som helst, og at det går en grense for hva som er riktig og galt å omtale som islam.

BS: Men da lurer jeg på hvorfor du ønsker å kapre ordet "Islam" og omdefinere det til å bli denne essensen? Kan du ikke finne på et nytt ord? F.eks. Malsi. Eller Islam-essensen.

Vel, slik jeg ser det er det faktisk du som kaprer ordet "islam" og omdefinerer det til å bety "summen av muslimers tro og oppførsel", samtidig som du sier at muslimer er "folk som kaller seg muslimer". Med andre ord, hva "islam" betyr avhenger av muslimers vilje til enhver tid, samtidig som "muslim" bare blir en vilkårlig merkelapp som egentlig ikke betyr noe som helst.

BS: Poenget er å unngå forvirring, dvs. at du sier "Islam" og tenker på én ting, og jeg hører "Islam" og tenker på noe helt annet

Ja, det er dette som er problemets kjerne.

BS: Se på hva vi to driver med nå. Vi snakker ikke om hva muslimer tror på. Vi graver ikke fram nye fakta som bedrer vår forståelse av muslimenes religion. For alt jeg vet er vi ikke engang uenige om noe av dette. I stedet snakker vi om ord, og betydningen av dem.

Nå hadde jeg ikke til hensikt å diskutere islam som sådan, som jeg allerede har nevnt, men snarere premissene for en slik diskusjon. Og hva vi legger i de ordene vi bruker er absolutt relevant, slik jeg ser det.

Med det setter jeg strek for diskusjonen for min del...

Trackback URL: http://bearstrong.net/cgi-bin/mt/mt-tb.cgi/1690