Det er få nyhetsgenrer som er mer uærlige enn den granskende dokumentaren. For noen år siden sendte SvT et program hvor de undersøkte sin egen redaksjon for undersøkende journalistikk, Uppdrag Granskning, og fant et klart mønster av overdrivelser og villedning i den gode historiens navn. I Norge husker vi dopinganklagene i Rikets Tilstand, hvor iveren etter å avsløre idretts-Norge var så sterk at man glemte å utføre helt grunnleggende faktakontroll. Og vi har alle sett filmene til Michael Moore, (men kanskje ikke denne?)

Med sin selektive utvelging av fakta, og sin avhengighet av audiovisuelle triks, bør den granskende dokumentaren sees på som en avart av propagandafilmen. Journalisten har et budskap å presentere, og alle virkemidler utenom direkte løgn er tillatt. Ofte er det et godt budskap, og presentasjonen bidrar til å belyse virkeligheten på en god måte, men like ofte bidrar den til å skape en illusjon av troverdighet og relevanse. Motstridende oppfatninger kan ignoreres eller presenteres på en utroverdig måte, og de deler av budskapet man ikke har faktagrunnlag for kan man insinuere.

For noen år siden ville jeg nok, godt plassert på høyresiden som jeg er, jublet over Brennpunkt's dokumentar på tirsdag om LO's samrøre med den norske venstresiden, kalt den et "modig oppgjør med eks-Stalinisten Valla¿s klamme hånd over norsk politikk" eller noe sånt teit. Men det er noe med det der å ha gjennomskuet hvordan tryllekunstneren drar kaninen opp av hatten, du klarer ikke lenger å nyte illusjonen, selv om du er aldri så motivert.

Dokumentaren kan du se selv her. Som seg hør og bør for genren blir vi presentert en dramatisk rød tråd, ironisk musikk og skjulte opptak med mektige mennesker. Åslaug Haga fremstår litt småslesk, og LO¿s Jan Davidsen blir flau foran kamera. Hurra.

Men hvis vi ser på hva vi faktisk lærer her, så er hypen ufortjent. Selvsagt snakker politikerne bak hverandres rygg, og selvsagt framstår de mindre karismatiske når de ikke vet at NRK har "glemt" å fjerne mikrofonen. Selvsagt ønsker LO å bli kvitt samrøre-stemplet ved å støtte andre venstre-partier enn AP.

Og ja, LO er en mektig organisasjon som har et tett samarbeid med venstre-partiene. Dette samarbeidet går begge veier, begge parter forventer å få noe igjen. Dette er ikke sjokkavsløringer, det er elementær politikk. Det er ikke snakk om korrupsjon, men om organisasjoner og partier som står hverandre nært politisk. LO støtter venstresiden fordi de deler mye av verdensbildet deres.

Problemet her er ikke måten samarbeidet skjer på, men at det bygger på en farlig misforståelse. Til tross for ideologiske likheter representerer LO og venstre-partiene nemlig to ulike interesser: Venstre-partiene representerer velferdssamfunnet, LO representerer LO-medlemmene. Venstresiden ser ingen motsigelse her, og det er jo også derfor de samarbeider, men det er dessverre slik at det å bedre statens tilbud til innbyggerne, og det å gi en LO-medlem mer ferie, ikke er det samme. Tvert imot.

Det er et problem at venstresiden ikke ser forskjell på det å bygge et godt velferdstilbud og det å hjelpe medlemmer av en interesseorganisasjon. LO er en trussel mot velferdssamfunnet, derfor bør man ikke samarbeide med dem. At samarbeidet skjer på den måten det gjør, når misforståelsen først har oppstått, er ikke noe å sikte mot SKUP-pris for.

(Også publisert i Dagbladets politikkblog.)

Du peker på et meget utbredt fenomen, Bjørn. Folk forveksler dokumentariske grep med selve Virkeligheten/Sannheten. Men all film (også dokuemntarer) er ikke annet enn en iscenesettelse av utvalgte biter av virkeligheten.

Trackback URL: http://bearstrong.net/cgi-bin/mt/mt-tb.cgi/1692