Politisk samarbeid begynner med velvilje. Når velviljen er tilstede er nesten all uenighet overkommelig. Med vrangvilje kommer man ingen steder, uansett hvor mye man har til felles.

Den nye regjeringen er et eksempel på dette. Ap kunne tviholdt på sine storhetsminner, SV på sin radikalisme, men de valgte å ikke gjøre det. De valgte makt, de valgte samarbeid.

På høyresiden ser vi det samme, men motsatt: Der råder vrangviljen. Å se Høyre og Venstre holde avstand til FrP under valgkampen var som å se på en gammel familiekrangel, innbitt og meningsløs. Det toppet seg da Lars Sponheim advarte mot Hagen's føreraktige oppførsel, (riktignok med liten f, men hvor mange førere er det å velge mellom?)

Med fortsatt velvilje på venstresiden har høyre-partiene fire år på seg (og minst ett partilederbytte) til å finne noe å stå sammen om. Erna Solberg har endelig begynt å åpne for samarbeid, men det er mye vrangvilje som skal overvinnes. Å erkjenne at man har felles fiende er ikke nok.

Høyresiden kan, som venstresiden, bygge et solid samarbeid på enighet om de store linjene. De er enige om mindre offentlig detaljstyring. De er enige om at staten godt kan ha ansvaret for et godt velferdstilbud, men at den ikke behøver å gjøre alt selv. De er enige om at friheten til å velge selv bør stå i fokus, (et ideal med mer dybde enn mantraet om "lavere skatt".)

Men før et samarbeid er mulig må høyresiden gjenoppdage velviljen. Evnen til å legge gammel bitterhet bak seg, så vi en dag kan få noen som bedre enn Kristin Halvorsen som finansminister.

Jeg sier meg enig i at høyresiden må finne en måte å samarbeide på, og at Frp ofte har blitt stemoderlig behandlet - uavhengig av størrelse.

Dog er ikke Frp uskyldige i denne sammenhengen heller. Jeg synes at de siste tiders debatter har vist et mye mer uforsonlig Frp enn før valget. Jeg skjønner at de føler at de har "markeringsrett" etter det gode valgresultatet, men det bidrar neppe til ro og samarbeid på borgerlig side.

Tror Høyre må slutte å lete med lys og lykter etter nye og aktuelle uttalelser fra FrP som kan brukes til å fremme det inntrykk at grunnen til at høyresiden er splittet og fortsatt ikke samarbeider, skyldes FrP, eller mildre at også FrP har sin andel i ansvaret for dette.

Det jeg tror Høyre trenger nå det er å gå tilbake å betenke hva grunnen var til at isfronten mellom FrP og Høyre i det hele tatt oppstod.

Det første spørsmålet er NÅR var det at denne isfronten oppstod.
- Helt på begynnelsen av 80-tallet

Og i hvilken forbindelse da? Skyldes det FrPs innvandringspolitikk? - Nei. Innvandring- og integreringsspolitikken ble et varmt tema først i 1987.

Skyldtes det at FrP ikke stemte for Willochs kabinettspørsmål i 1986 (og som Willochs da mente skyldtes FrPs uforutsigbarhet)? - Nei. Isfronten var allerede en realitet. Og det at FrP ikke stemte for Willochs kabinettspørsmål var ikke en årsak til men en virkning av isfronten. Men denne hendelsen og den innvandringsdebatt som Torbjørn Jagland satte igang året etter, den bidro til å sementere konflikten.

Willochs regjering ville engang snakke med FrP. Og det toppet seg jo da et av regjeringens medlemmer til og med nektet å lese brev fra FrPs Stortingsgruppe.

Hvis man ser litt nærmere på akkurat den hendelsen , så tror jeg at tampen begynner å brenne litt. For det er ikke tilfeldig at det nettopp var en av Sps representanter i regjeringen som nektet dette.

Men vi må gå lenger tilbake. Høyre hadde før 1986 kjørt en linje der FrP skulle isoleres. Ved å si nei til alle invitter til offentlige debatter med FrP, ved i Stortinget å ikke stemme for noe forslag fra FrPs folkevalgte, og ved å ikke svare på innlegg fra FrPs folkevalgte, og ikke minst ved å ikke gi FrP noen som helst innflytelse eller noen innrømmelse eller noen form for samarbeid eller samtaler med Frp når det gjaldt regjerings politikk, så skulle velgerne lære at en stemme til FrP var en bortkastet stemme. FrP fikk jo ikke noen innflytelse likevel, var moralen i det lærestykket Willoch ville gi borgerlige velgere. Derfor kan dere like godt stemme Høyre.

Det er en årsak. Men heller ikke dette er kjernen.
Den grunnleggende årsaken er at FrP tidlige på 80-tallet utfordret Senterpartiet på måter som gjorde et regjeringssamarbeid mellom FrP og Sp til en umulighet. FrP profilerte seg på kritikk av landbrukspolitikken og og hadde det som en hovedsak. Dette anså Willoch for å være uttrykk for en mangel på strategisk tenkning, og mente det var politisk villmannsferd. Carl I Hagen, mente han, var en politisk villmann. Og med det tror jeg han mente å si at FrP så ikke til de dypere politiske realiteter i sin politiske ferd. Men jeg tror det var nettopp det FrP gjorde. Det grunnleggende for Høyre var selvsagt det "historiske forlik" som Høyre hadde klart å snekre sammen med Sp, i 1963, som gjorde det mulig for Høyre å danne en regjering med nettopp Sp. Høyre hadde kommet til makten på grunn av at de hadde klart å oppnå et historisk kompromiss med SP om å støtte Sp når det gjaldt den politikk som Sp var interessert i. At Sp skiftet side, det skyldtes selvsagt at det dette partiet fikk fra Høyre, var mer enn det hadde fått fra Ap.

Da Borten dannet regjering i 1965, var det pur glede å spore blandt høyrefolk rundt om i landte. I Oslo så man butikker som var "stengt på grunn av glede" etter valgseieren.

Men FrP og Andres Langes Parti oppstod fordi Andres Lange og andre på høyresiden mente at den nye borgerlige regjering ikke hadde innfridd de forventningen man hadde om at den nye regjering i alle fall ikke ville øke skattene og avgiftene og de offentlige inngrep. Men det var jo det motsatte som hadde skjedd. Den borgerlige regjeringen hadde innført momsen og ført en politikk som hadde betydd større vekst i skatter og avgifter enn før, ikke mindre.

Dette og mange andre ting var det jo som førte FrP til en tidlig erkjennelse av at den borgerlige politikk som FrP ønsket å føre med lavere skatter, avgifter og offentlige inngrep, ikke var mulig i et samarbeid med Sp.

Det som skjedde på slutten og 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var at FrP samlet kreftene og rettet sin argumentasjon mot forutsetnignene for et slikt samarbeid. Det gikk til frontalangrep på det fikenblad av en argumentgasjon som Sp og Høyre brukte for å begrunne de store landbruksoverføringene. Her hadde man jo henvist både til det ene og det andre almenne hensyn, det ene fikenblad mer gjennomsiktig enn det andre. Det var nasjonale hensyn, sikkerhetspolitiske hensyn, det dreide seg om matvaresikkerhet i en krigssituasjon og jeg husker ikke alt.

Men det argument man ble stående ved, var at landbruksoverføringer var en fornuftig distrikspolitikk. Det var hensynet til sysselsettingen i distriktene man ente opp på, i begrunnelsen av det kompromiss som Høyre inngikk med utgiftspartiet og denne særinteressen som stiller kandidater til stortingsvalg, også kjent som Senterpartiet.

Kjernen i FrPs "angrep" var at en disktriksarbeidsplass i landbruket kostet skattebetalerne 107 000 kroner i overføringer pr år. En industriarbeidsplass i Nord-Norge kostet derimot 7000 kroner i året i subsidier. FrP foreslo derfor at man skulle erstatte en politikk med særordninger og subsidier til en enkeltnæring, med generelle næringspolitiske lettelser, blandt annet i arbeidsgiveravgiften. Dette var et drepende angrep på Høyres "historiske forlik", og utfordret og provoserte Høyre på selve dets partistrategi. Den partistrategi det hadde hatt i alle fall siden 1963 og fram til Sp skiftet side. Det FrP hadde gjort var jo å tvinge Høyre til å velge mellom et samarbeid med Sp og med FrP. Høyre valgte da fortsatt samarbeid med Sp.

Og så plusset de bare på med en strategi som var basert på den feilaktige forutsigelse fra Willochs side om at FrP var et døgnflueparti, og at bare man ikke ga det noen som helst innflytelse, ikke samarbeidet med det, ikke deltok i debatter med det, ikke tok replikker på dets innlegg i stortinget, og i det hele tatt isolerte det, så ville nok denne fluen i suppa snart vitre bort.

I dag skjønner nok flere at det FrP sa allerede i 1980, var det riktige. Det er ikke mulig å føre en borgerlig politikk i samarbeid med utgiftsparti som Sp, som i dag også har offentlig ansatte som en av sine målgrupper, med sin erklæring i de senre års valgkamper om viktigheten av en "stor offentlig sektor".

Problemet for Høyre i dag er jo at alt det som senere er brukt av retorikk for å begrunne dette veivalget overfor partiets egne velgere, har satt enorm prestisje i hele saken. Dette toppet seg jo da Jan Pettersen som på slutten av 90-tallet mente å kunne årsaksforklare og avise alle Frps politiske ytringer en bloc som et uttrykk for et annet - og underforstått uakseptabelt og nedrig - menneskesyn enn det høyverdige menneskesyn som Høyre hadde. All den prestisjen som ligger i alle de skittpakker av utskjellinger, karakteristikker og sammenligninger, det blir det en veldig tung snuoperasjon for Høyre nå å måtte gå tilbake på.

Innlegget til Torkill Bruland er gnistrende godt skrevet!

Trackback URL: http://bearstrong.net/cgi-bin/mt/mt-tb.cgi/1700