Bjørn Stærk, Januar 2008
Portrettintervjueren Niels Chr. Geelmuyden har hatt to hjertesukk i Aftenposten de siste årene som jeg egentlig syntes var litt sytete. I det første klaget han over at han blir nullet av innkjøpsordningen hele tiden. Bibliotekene kjøper altså ikke inn bøkene hans, dermed forsvinner mye av inntekten til en ikke-bestselgende forfatter. Ikke blir han invitert til Aschehougs hagefester heller.
Greit nok - det er urettferdig at du må innynde deg hos de riktige personene for å gjøre det godt i boknorge. Men når man velger å skrive for et publikum som er så lite at det trengs statlige midler for at det i det hele tatt skal produseres noe bøker, så må det jo samles mye makt i hendene på de som fordeler midlene. Så må man gjøre et godt inntrykk på disse, ellers får man ikke. Hvordan skulle det ellers være?
I sin andre kronikk, fra i fjor høst, skriver Geelmuyden at det ikke foregår noe tenkning i Norge. Tanker er farlige, og straffes med utfrysning. Og det er sikkert riktig det også. Men igjen, hvordan skulle det ellers være? Og er det bedre andre steder? Det er flere utlendinger enn det er nordmenn, derfor er det også flere gode tanker i utlandet enn i Norge - men at det skal være flere av dem per hode kan jeg ikke tro. Ikke tror jeg vekstpotensialet er så stort heller, og for min del er jeg lettet så lenge tankemangelen kun fører til harmløse villfarelser som homeopati og småformynderi, og ikke krig og konsentrasjonsleir.
Med andre ord er jeg fullstendig enig, jeg mangler bare håpet om at det nytter å si ifra, og da er ikke veien lang til å synes at det er smakløst å si ifra. Altså kan det hende at det er jeg som er feig, ikke Geelmuyden som syter.
Det betyr uansett ingen verdens ting. Jeg koser meg nemlig ordentlig med portrettintervjubøkene hans. Jeg har begynt nesten på begynnelsen: Sataniske portretter fra 1990, og Trykket stemning fra 1991. (Begge må du oppdrive brukt.) Her er det et titalls kjente og beryktete nordmenn som intervjues - politikere, kunstnere, filosofer, rikinger - og hvis det høres kjedelig ut, så la meg si at spranget fra et uinspirert avisintervju til Geelmuyden er det samme som fra McDonalds til en god restaurant. Joda, du får mat begge steder, men det kan ikke sammenlignes. Dette er rett og slett vakkert. Og latterlig. Ovenfor de selvhøytidelige brukes den ironiske pisken aktivt, men virkelig interessant blir det først når man får komme tett innpå avvikerne, outsiderne, enstøingene.
For meg fungerer dette som norsk nærhistorie. Jeg er ung nok til at jeg bare har svake minner om mange av disse personene. Torbjørn Mork husker jeg best fra Kirkvaag, Lystad og Mjøen. Arild Haaland har jeg aldri hørt om. Og det er ikke rart - makan til løs kanon. Hør bare:
Jeg ble tilhenger av kannibalisme da jeg bodde i Tromsø. Man lærer at kannibaler er primitive fordi de går til krig og efterpå spiser sine ofre. Jeg begriper ikke at det er noe mer eksklusivt å gå til krig uten å spise opp opfrene. Jeg synes det burde være en regel at man ikke dreper flere mennesker enn man kan spise.
Og:
[Jeg har] stor sans for det muslimske straffesystem. Jeg synes at folk som knuser vindusruter for moro skyld bør pryles på stedet. Dette med å kappe av legemsdeler synes jeg man bør avstå fra av trygdemessige grunner.
Som sagt, vakkert. Nyhetsmediene stjeler troen fra en på at det finnes interessante mennesker i norsk samfunnsliv. Geelmuyden gir den tilbake.
Bjørn Stærk, 2008
Sorry, du får ikke lov til å poste kommentarer. Men mail er alltid hyggelig, (se øverst), og så ligger jo artikkelen på iNorden også.