Er evolusjonspsykologi kontroversielt?

Av og til blir jeg overrasket over samfunnet jeg oppholder meg i. Så som når Dagbladet inkluderer evolusjonspsykologi i en serie om en ny kulturkamp i Norge. Her snakker vi altså ikke om den bombastiske stråmannsdarwinismen som tror at alt ligger i genene, men om å akseptere evolusjonære faktorer i psykologi og sosiologi, i tillegg til de kulturelle.

Er dette virkelig kontroversielt i Norge i dag? Jøss. Hvorfor?

Jeg pløyde gjennom mange popvitenskaplige bøker om biologi for noen år siden, bl.a. Steven Pinker's The Blank Slate, og jeg kan berolige alle som er bekymret med at det ikke er noe å være redd for her. Det er bare vitenskap. Mye av det er ordentlig interessant, noe er politisk relevant, men det snur ikke opp ned på noen ideologier.

Blindern-professor Inger Nordal siteres på at "om vi var så genetisk programmerte som sosiobiologene hevder, ville vi måtte frikjenne for eksempel voldtektsforbrytere, for «de kan jo ikke noe for det»."

Men det er det jo ingen som mener. Det er lett å begrunne straff uten å forutsette at gener er irrelevante. Men selv om det ikke var det: Blir en vitenskaplig påstand uriktig, bare fordi den kan ha konsekvenser du ikke liker? Hva skiller dette standpunktet fra kreasjonisme?

Harald Eia lager en NRK-serie om evolusjonspsykologi. Det trengs tydeligvis. Men dette har ingenting med kulturkamp å gjøre. Det er bare vitenskap.

En oppfordring til politikkbloggere

Jeg skrev tidligere at jeg i år skal drive en ortogonal valgkampdekning. Hva betyr det? Det betyr at jeg ikke skal la mediene sette dagsorden. Noen saker får tilfeldigvis mye fokus, andre får lite. Er vi uheldige drukner sakene helt i kontroversielle hendelser. Noen sier eller gjør noe dumt, og så snakker vi om det i ukesvis, til tross for at det betyr lite for neste Stortingsperiode.

Men jeg ønsker heller ikke å la sinte politikkbloggere sette tonen. Valg bygger på debatt, men debattene vi får er ofte verdiløse. Folk er mer interessert i å lime skjellsord på Fienden enn i å formulere ideer. Blåbloggere slenger dritt om Sosialistene, venstrebloggere om Høyresiden, (og alle slenger dritt om FrP). Men hvem er i stand til å beskrive hva de står for uten å gjøre det i motsetning til en Ond Ideologi Som Vil At Vi Skal Ha Det Fælt? Derfor nevner jeg partiene jeg er helt uenig med så lite som mulig i år. For å vise at det er mulig.

Vi har aldri tidligere hatt så mange bloggere som skriver om politikk. La oss gjøre noe ut av dette. Min invitasjon til politikkbloggere er derfor: Kom bli med, vær ortogonal og irrelevant du også. Sett din egen dagsorden. Plukk ut egne saker å skrive om. Når mediene kjører seg fast i en skandale, eller politikkbloggere i en flammekrig, bare gå rolig videre.

Jeg tror ikke bloggere får betydning for valget i år. Men la oss se på dette som trening foran neste valg.

Valgkamp 2009 - Skole

Jeg lurer i blant på om formålet med skoler i stor grad er å ha et sted å plassere barna mens de venter på å bli voksne. Skoler gir viktig kunnskap og felles kultur, men ut over det gir de oppbevaring. Jeg husker det iallefall slik.

Kanskje må det være sånn, men jeg vil ha mer eksperimentering inn i skolen. Jeg vil at entusiastiske lærere skal ha frihet til å prøve ut nye måter å undervise på, akkurat slik jeg selv har frihet til å påvirke min egen jobb. Jeg vil ha skoler med ulik fokus, enten det er at de følger en bestemt utdanningsideologi, at de har opptakskrav for elevene, eller at de vektlegger bestemte ferdigheter ut over det grunnleggende, så som musikk eller realfag.

Da trenger vi en objektiv standard for skolekvalitet, i form av nasjonale prøver. Vi trenger fritt skolevalg for foreldrene. Og vi trenger private skoler som stiller likt med de offentlige, hvor pengene følger eleven.

Dette er vanskelig, og det vil medføre ulemper. Men det kan neppe bli mye verre en situasjonen i dag, og det kan gjøre ting langt bedre.

Høyre står for mye av dette, men det er FrP som kommer nærmest, med en klar støtte til likestilte private skoler. I denne saken lander jeg altså på:

Tidligere i denne serien: Uaktuelle partier, miljøvern, samferdsel, narkotika, kultur og utenrikspolitikk.

Better to fight your wars with duct tape

From the moment when, in the first episode of Burn Notice, Michael Westen solved a problem with duct tape, I was hooked. The show is a sexier version of MacGyver, with many of the same plot formulas ("Hi, I'm your old friend who you haven't seen in ten years and I need your help, and we can't go to the police! Please go con some Miami drug dealers for me!"). There are fewer ingenious mechanisms, and more conning and spying, but the spirit of the macgyverism is preserved, down to the educational voiceovers. It's all very stupid, and fun. And it has Bruce Campbell in a supporting role.

So I watched the first season two years ago, and then I tried watching the second season last year. It just didn't work. I hated it. I gave up.

Now I learn that the third season has started, and I think: Why did I stop enjoying that stupid macgyverish show? And I realize what happened. I watched most of the first season in the summer, and the second season in the fall. There's something about summer and stupid fun shows. I think it's the heat. It makes you dumber, so you don't mind that all the episodes are the same.

Right now we're at the end of a week-long heat wave here in Oslo. My apartment is a greenhouse. So I started up an episode from season 2, and .. hey, this is fun! I like this! Does that prove my theory? We'll see when the heat ends.

Until the politically impossible becomes politically inevitable

"I've been meaning to read this one," the clerk at the bookstore says when I buy Milton Friedman's Capitalism and Freedom. That's unexpected. It feels like a secret handshake. Perhaps we're both members of the underground society of people who find that the classics of the libertarian tradition are relevant, not as infallible guides but as a source of ideas, a default to make carefully justified exceptions from. "Everything should be free, except.."

Some of the arguments in this 1962 book feel contemporary, such as when Friedman discusses the pros and cons of voucher-based education, or the side effects of license-based occupations. Others do not, such as when he argues against anti-discrimination laws from a purely economic standpoint. The achilles heel of much libertarian philosophy is that a policy may be economically inefficient, but still worth doing for other reasons.

What I admire here is the search for policies that are more compatible with freedom, and work as well as or better than policies that rely on compulsion. That search should be kept alive.

Personally I find Hayek more relevant today than Friedman. Friedman is an economist, Hayek a philosopher, whose ideas about information and complexity in an economic system are subtler than Friedman's practically oriented "the market could do this better"-arguments.

Still, anyone who wants to be politically relevant today must be familiar with both these and other thinkers of the liberal and libertarian traditions. (At the very least it may help you to avoid embarassing strawman mistakes.)

40's movies marathon - part 15

Dumbo (1941, USA) - Hey, this is brilliant! Not because of the story, but because of all the perfect scenes and details on the way. This is how Disney conquered the world, (after declaring their intentions with Fantasia.) Watched it all.

All Through the Night (1941, USA) - The gangster movie is dead, but the corpse is shambling along as a parody of itself. This time it's gangsters vs nazis. Oh brother. Watched: 12 minutes.

Two-Faced Woman (1941, USA) - Sleaze-bag rich guy Melvyn Douglas meets, gets skiing lessons from, and marries, Greta Garbo as Ninotchka, all within 8 minutes. Watched: 8 minutes. IMDB verdict: "They fool around on a dance floor!!!!!" (Count the exclamation marks.)

Dr. Jekyll and Mr. Hyde (1941, USA) - It's ironic that this story has remained so popular, while Victorian morality hasn't. Dr. Jekyll and Mr. Hyde is Victorian morality. Keep your emotions under the lid, or you'll release your lustful inner beast. But then, doesn't all horror reflect old-fashioned morals? Anyway, it's a good story, and I like that Spencer Tracy doesn't play Hyde in silly monster makeup. Watched it all.

49th Parallel (1941, UK) - Hey America, look! This war of ours can come to your front steps as well! How about giving us a hand, eh? Watched: 15 minutes.

Horrible, evil music

Oh god, I had forgotten that this horrible horrible tune existed. You may have, too, but misery is better when shared.

Richard Clayderman - Ballade pour Adeline



This is one of the most idiotic, pretentious songs ever made. I hates it, I hates it, (and like it).

Gerry Rafferty - Baker Street



It's not just this track, I hate everything about OK Computer, that truly great and truly awful album. To me, OK Computer stands for everything that's wrong about people, in general. Whenever somebody says "well, people aren't so bad", I reply: "Then how do you explain OK Computer?" And that settles it. Among this album's many crimes, it inspired Coldplay.

Radiohead - Fitter, Happier



To prove I don't live entirely in the past, here's a song I heard from a cellphone the other day. I play it here in the hope of preventing it from becoming some sort of monster hit that eats everything in its way.

Alexander Rybak - Fairytale (Cthulhu version via Dodofuglen.)

But never mind whether you deserve the attention

Seth Godin talks about promoting ideas and products by standing out and finding a "tribe" to lead:





Via Raymond M. Kristiansen, who finds this inspiring in his political activism.

I'm ambivalent. On one hand, Godin is no doubt correct that this is a good way to do marketing today. Stand out, be noticed, even at the risk of failure. Aim to be loved or hated by a few, avoid being merely tolerated by the many. Don't be "very good", be brilliant or terrible. Safe is risky.

On the other hand, this is just yet another variation on traditional branding, and how is that supposed to inspire us? Stand out .. by placing your product in a clever way at the store. Be noticed .. but never mind whether you deserve the attention.

Good marketers are always at the forefront of mass psychology. Instead of copying the masters of manipulation, we should ask: What does it say about me that this is how I'm being marketed to? Is that who I want to be?

I imagine a world where everybody listens to Seth Godin, and it depresses me.

Godin asks us to change the world. For me that change involves not being afraid of being boring, if that's what the message deserves. It involves doing things that are genuinely new and genuinely worth doing, not repackaging worthless things in a more noticable way.

This desire is exactly what marketers today are trying to manipulate. And for that, I despise them.

Funnet på partinettsidene

FrP er mer liberalistiske enn jeg trodde:
Venstre appellerer i år til psykotiske småbedriftsledere:


"Se barsk ut nå, Erna, men samtidig ansvarlig og landsmoderlig. Sånn ja. Og øynene litt mer igjen. Jess!"


Alt er til salgs, for den som har penger:


Bruk og kast hos miljøpartiet Venstre:

Nå også i gullforgylt utgave, for den kresne AP-ordfører:


Frels dine barn! Europa brenner!


SU har siden 2003 kjempet for neque porro quisquam est qui:


Å nei ju diddnt:

En prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning

Den viktigste, underliggende antagelsen bak teorien om spontan orden (som en moderne, institusjonsbasert markedsøkonomi er et eksempel på) er Hayeks teori om kunnskapens natur. Ikke bare er mengden kunnskap i et moderne samfunn for stor til at noen sentral instans kan få oversikt (informasjonsproblemet), men mye av kunnskapen er lokal, den eksisterer bare hos konkrete mennesker på konkrete steder; eller den er «taus», ikke-artikulert og tar form av skikker, normer og tradisjoner – som kjemikeren og filosofen Michael Polanyi sa: «Vi vet mer enn vi kan sette ord på». For Hayek har dette en klar politisk konsekvens: Vi bør være skeptiske til sosial ingeniørkunst, til politikere som tror det er mulig eller ønskelig å styre hele samfunnet mot et bestemt mål.

Politisk sverger Hayek til en klassisk liberal orden. I et fritt samfunn administrerer ikke staten menneskers affærer. Den «administrerer rettferdigheten mellom mennesker som selv styrer sine affærer», skriver han. Markedet spiller en sentral rolle, ikke som arena for atomiserte økonomiske agenter, men som en prosess av kontinuerlig prøving, feiling og tilpasning. Han er direkte fiendtlig til teorier om sosial rettferdighet, som han anser som luftslott, men ingen motstander av statlige ordninger. Snarere kan Hayeks innfallsvinkel oppsummeres som pragmatisk: Staten har noen sentrale oppgaver i ethvert samfunn, men kan også påta seg langt flere så sant disse ikke forstyrrer selve den spontane orden for eksempel ved å regulere den frie prisdannelsen.

- Torbjørn Røe Isaksen, i en god oppsummering av Hayek's politiske filosofi i Morgenbladet

Drømmen om nettdialog med politikerne

Mange ber om tettere relasjoner mellom politikere og velgere. De vil at politikerne skal blogge og kvitre og være tilstede på sosiale nettsteder, og at de skal bruke disse teknologiene slik du og jeg gjør. De skal linke til andre blogger, svare på kommentarer, og lytte til innspillene vi kommer med.

Når politikerne så tar i bruk nettmediene blir det ofte flaut. Dårlige videoer, døde blogger. Men er det egentlig bedre når de bruker nettmedier på en smart måte? Denne fyren dukker opp i reklamebannere overalt på nettet nå:

Jens vil at du med seks ord skal beskrive hva som er viktig for deg, og så dukker budskapet ditt opp på en vegg av plakater. Snedig, og profft. "Vi lover å lese alle sammen, enten vi er enig eller uenig. Det viktigste er at du bryr deg."

Arbeiderpartiet har skjønt at når nettbrukere ber om dialog med politikerne, så mener vi egentlig: Lytt til meg! Se meg! Gi meg oppmerksomhet!

Ja, så får vi oppmerksomhet da, i form av en klem fra en Flash-applikasjon på en server et sted. Men ingen partier tar politikken sin fra enkeltvelgeres enkeltslagord, iallefall ikke nå som partiprogrammene er vedtatt. Dette er juks.

Problemet er ikke denne websiden, men at drømmen om nettdialog med topp-politikere er forfeilet. Det blir enten flaut eller falskt. Toveiskommunikasjon på nettet tilhører oss velgere, og det er opp til oss å gi det politisk betydning. Det oppnår vi ikke ved at partier besvarer spørsmål på Facebook, eller lar oss tagge på en nettvegg.

She's doing the evil voice

From the third season of That Mitchell and Webb Look.