Sweet, bland and uplifting

Andrew Orlowski writes that Malcolm Gladwell is a guru for the brain dead.

Gladwell is a walking Readers Digest 2.0: a compendium of pop science anecdotes which boil down very simply to homespun homilies. Like the Digest, it promises more than it delivers, and like the Digest too, it's reassuringly predictable.

..

"...In embracing the diversity of human beings we will find the true way to human happiness."

So there you've got Gladwell in essence: he always ends with a Hallmark style greeting telling you something sweet, bland and uplifting - that you already knew.

Gladwell isn't the worst offender, but the anecdotal approach to popular science often results in a kind of pretend learning. It's something you read so you can feel on top of current research, without doing any hard work. It doesn't teach you facts, and it doesn't teach you how to think about the subject. It's like Guitar Hero. It doesn't make you a better guitar player, it just reduces guitar playing to your level.

There are a lot of good popular science books. There are two signs to look for: The first is that the book doesn't rely on anecdotes. The second is that it doesn't make you think you actually understand the subject. Science is really really hard. If you close a book thinking you understand the subject, but the part that sticks in your mind is a story about some wacky scientist, then you've read bad pop-sci. Stop doing that. It's making you dumber.

Vulcan rubber ears in our pockets

Neal Stephenson, this blog's patron saint, talks about SF culture and mundane culture, and what it means for a book to be genre:



Via Wet Asphalt, who adds that it's pointless to try to define SF as a certain kind of story. SF is a set of shared cultural traditions.

As Neal Stephenson says, the people who read science fiction overlap with the people who read fantasy, despite these being different kinds of stories. Asking what exactly makes a novel SF is to miss the point - it's the culture of the readers that matters. Geek culture.

Stephenson says that in a way we're all geeks now, but that is to water out the word. SF is influential, but geek is still a separate culture. It's not a narrowly defined culture. There's no uniform or canon. Anyone who calls themselves a geek is one, and also many who don't. But there's still a difference.

There are also geek snobs, people so fed up with being looked down on by cultural snobs that they look down in return. I'm more relaxed. But I still think you're the poorer for not knowing who Neal Stephenson is.

That reminds me, I should read his newer novels soon. Some day. (Neal Stephenson fans can be recognized by their ambivalence towards him. Anyone who says they love everything he's ever written is an impostor.)

Har du ti klikk til en kopp kaffe?

Alle som skriver på nett er klikkhorer. Her er noen av dagens overskrifter fra norske nettaviser:

- Russiske soldater skjøt mot to presidenter (Hvilke presidenter? Klikk for å finne ut!)

28 minutter som forandret metallverdenen. I kveld spilles de i Spektrum. (Hvem? Hva? Vær så snill å klikk meg!)

PASSOPP! Denne saken bør du lese hvis du har barn (Jawohl!)

Alle linkene har blitt endret for å forhindre inntjening.

En god overskrift oppsummerer saken slik at du kan vurdere om du har lyst til å lese videre. Nettavisoverskrifter kommer pakket inn i neonfarger, vedlagt et tårevått brev fra journalisten som ber deg om å klikke slik at de får bonus i år og slipper å feire jula på fattighuset, (ja det finnes fattighus i Norge og journalisten må dra dit med hele sin familie hvis du ikke klikker her nå med en eneste gang, klikk da for faen, neimen så klikk da, klikk, kom igjen! klikk klikk klikk!)

Klikkfangstkunsten er fremdeles ung i Norge. Resten av webben viser vei. Cracked.com har foredlet den klikkvennlige listesjangeren. På reddit.com plukker leserne selv ut de linkene som gir dem størst klikketrang. Jeg ønsker å fremskynde denne forklikkelsesprosessen, slik at nettavisene dør og folk heller leser bloggen min. Eventuelle nettavisskribenter blant leserne står derfor fritt til å låne følgende overskrifter:

9 ting Støre sa på pressekonferansen i dag som vil SJOKKERE DEG

De 5 mest sexy statsministrene i norsk historie

Klikk her hvis du synes FrP ikke bør vinne valget i 2009

WTF! [NSFW]

DRM-free audiobooks at LibriVox

At LibriVox, volunteers record their own audiobooks out of texts in the public domain, and give them away for free. Isn't that amazing?

Today I listened to Ten Days in a Madhouse by Nellie Bly, written in 1887. Bly was a journalist who infiltrated a mental institution in New York to see what it was like. It was pretty bad. The nurses were sadists, and nobody bothered to find out if she really belonged there. The book caused an embarassment, (much like the 'thud' experiment a hundred years later.)

The recording is not up to commercial standards, but who cares? I don't. I'm just glad to find another source of DRM-free audiobooks. It's easier to use than eMusic, and it doesn't straitjacket you like Audible.

I picked this book at random. That's what I love about public domain book projects, like LibriVox and Project Gutenberg: The chance to find a strange old book that few people remember. When people pick an old book to read, it's usually a Classic, because all book readers feel guilty about not having read enough Classics. But classics are often just old bestsellers. John Grisham, but with more flowery language. No - give me a book that didn't define literature as we know it, but displays a memorable point of view.

What every book at LibriVox has in common is that somebody loved it enough to take the time to record it for you. What better recommendation is there?

SNAFU at eMusic.com

I have a long and troubled relationship with eMusic.com. Selling DRM-free MP3's back when most record companies were still learning how to code HTML, they've always had this spark of unfulfilled potential about them. DRM is stupid for a lot of reasons, such as "what do you do when the technology changes". eMusic is the one company that have always understood this, and yet they always make some mistake that balances out their good intentions. Back in 2001, the mistake was to sell low quality MP3 files. (I asked them why, they said they didn't have the storage space for higher quality. Well, that's allright then!) Today it's their pricing model. eMusic.com doesn't have prices, they have "credits". You subscribe to a plan that gives you a number of credits every month. Mistake #1: You're not allowed to have an audiobook subscription without a music subscription. What if you only want audiobooks? (I do.) Not possible. It says so on the website. Except it is possible, if you send them an e-mail about it. What? Mistake #2: When you've finished your one book of the month, there's no obvious way to buy more credits. The page for doing this is well hidden, and you must spend those extra credits within 90 days, so think carefully. Other stores encourage you to spend money. eMusic have created something closer to a rationing system. And still they're better than most competitors. Is it any wonder I pirate first, and buy the things I like on CD and DVD afterwards?

The lonesome death of libertarianism

The financial crisis has put me in the position of being both on the winning and the losing side. As a risk-hater I'm a winner. Nobody tells me I'm a fool for renting my apartment any more, which is nice. As someone who likes free trade and free markets, I am apparently a loser. So says pundits. They say libertarianism and "free market fundamentalism" has now been discredited. I'm far enough away from being a libertarian that I have a choice in whether I feel struck by this criticism. I don't mind public responsibilities and safety nets on principle, I just doubt our ability to do it well. Sometimes we do, and that's fine with me. My main disagreement with social democrats and socialists is that they're often economic illiterates, and don't consider the hidden costs of good intentions. I'm a pragmatic. So there's a large gulf between me and an objectivist. But I'll say three words on behalf of the "free market fundamentalists": 1) They're not in charge. 2) In a broader sense we're all free market fundamentalists these days, even the Norwegian left. 3) What applies to the financial world does not necessarily apply to the rest of the economy. This last point goes both ways. That deregulation works in many markets does not mean it works in the financial market, which functions differently. Deregulation is not good in itself, and neither is regulation. Reality doesn't listen to Theory. So let's try not to overcompensate.

Et par debatt-tråder

Nettdebatter er ofte skuffende, fordi folk gir seg i det man har fått gravd seg ned til kjernen av saken, men her er to jeg nylig har hatt glede av:

• Hos Nekropolis, den historiske bloggen, om offentlige unskyldninger til undertrykte minoriteter
  
• Hos Vox Populi, om presidentvalget i USA, Sarah Palin og valgkampstrategi
  

Kort oppsummert: For det første, mot det andre.

Og du da, er du for eller mot rasetenkning?

Document.no's oppsummering av deres langvarige leserdebatt om rase og kultur er deprimerende lesning. Jon Eirik Lundberg konkluderer med at leserne deres delte seg opp i to leire: for eller mot rasetenkning. Jepp, man har i seks måneder diskutert om man er for eller mot inndeling av menneskeheten i raser med signifikante genetiske forskjeller, og hvilken rolle dette eventuelt spiller i aktuelle kriser og konflikter. Jeg skal ikke beskylde Hans Rustad for rasistiske oppfatningene, tvert i mot. Jeg skal heller ikke spille det avskyelige "sånt kan man da ikke si offentlig!"-kortet og be om "sensur" eller "redaktøransvar". Det som gjør meg trist er det klare bildet denne debatten gir av noe som har gått galt, et forfeilet prosjekt. For selv om alt skal kunne debatteres, er ikke alle debatter verdifulle, og som politikkblogger hadde jeg en gang en drøm om at vi kunne bygge noe bedre på nettet enn det som fantes i midtstrømsmediene. Om man bare fikk samlet alle de engasjerte, smarte amatørene som ikke slapp til ellers, så ville vi få til noe vakkert. Men det viste seg at engasjerte, smarte amatører ofte er ganske dumme de også. Document.no-debatten framviser beleste idioter av mange slag, med løsslupne nazist-beskyldninger, misbruk av evolusjonsbiologi, og hjertesukk over at de hvite mistet makten i Sør-Afrika. Det er så smart og velformulert, og det er så feil og bortkastet. Document.no sikter høyere enn de fleste, og det står det respekt av, men når noen spør meg hvorfor jeg mistror verdien av nettdebatter er det dit jeg sender dem.

This election is based on a true story

Jan Haugland is astonished at the Norwegian press's obsession with the American presidental election, and says it's worse than the last time. I hadn't noticed, partly because I pay little attention to the Norwegian news media, and partly, I guess, because I've gotten so used to their strange foreign news priorities. The abnormal now seems normal to me. My theory is that news is a form of soap opera. We invest time in its characters and their backstories, and get neverending new stories and plot twists in return. American politics is one of the best shows on air: it's written by the smartest political consultants in the world, it's in a language our journalists can read, and there's a huge amount of bonus material and fan communities on the web for those who want more. And unlike actual soap operas it has that "based on a true story" appeal for those who want to pretend they're doing something useful. American politics is important, but less for us than EU politics, (which is dull and in the wrong languages). And the truly important things, the developments that will change your life tomorrow, take place in areas like economics and technology, and in the dark corners of our social structures. You can rarely tell a riveting story about economics, so it's not told, (correction: it's told, but not reported). So while we obsess about Obama and McCain, the future sneaks up on us, ready to knock us over the heads with a hammer and say: Surprise!

Frihet ikke frykt - hvem tar ballen?

11. oktober avholdes en internasjonal aksjonsdag mot overvåkning og terrorlover. Arrangementet heter Freedom Not Fear, og skal markeres i mange europeiske land, men ikke Norge. Det er for galt. Teknologien har åpnet de samme dørene for billig masseovervåkning her som i andre land. Det er ennå ingen norske partier som ønsker å avlytte all nett-trafikk, eller sette et videokamera på hvert gatehjørne, men hvor lenge varer det? Veien fra EU's datalagringsdirektiv til språkanalyse av mailene dine, og fra ett kamera til hundre, er kortere enn du tror, og den korteste veien av dem alle går gjennom en velplassert bombe. Hvert skritt vi tar gjør det neste skrittet lettere. At vi har kommet kortere enn mange andre er ingen unskyldning for å la være å snu.

Noen bør ta tak i dette, og sørge for et norsk Frihet ikke frykt-arrangement. Og ja, jeg ser vel egentlig mest på dere på venstresiden. Hvem andre her til lands er det som vet noe som helst om mediesynlig aksjonering? Hvem andre har følt overvåkning på kroppen som dere? Men dette er en sak med bred appell: Vi er mange som ser hva som er mulig med dagens teknologi, og er redde for hva desperate og uvitende politikere kan finne på å bruke den til. Vi er uenige om mye, men vi er enige om at frihet og personvern er viktigere enn falsk trygghet, og at det beste forsvaret mot terrorisme er å ikke la frykten ta overhånd.

Glem Denver, les om Bortvekkistan i stedet!

Det sies at det er bra for demokratiet at du følger med på hva som skjer i verden. Det stemmer - med noen forbehold. Her er formelen: Verdien for demokratiet av å følge med på et emne synker i takt med tiden du allerede har brukt på det, og det synker i takt med antall mennesker rundt deg som også gjør det. Når alle andre vet hva finansministeren heter, er det knapt noe ekstra verdi for demokratiet at du også vet det. Det er riktignok flaut å ikke vite det, slik det er litt flaut å ikke ha sett den siste Batman-filmen, men for demokratiet betyr det ingenting. Derimot har det stor verdi at du bruker femten minutter på å skumlese en NUPI-rapport. Det er kanskje ikke så gøy, og ikke gir det status heller, men det er så få andre som gjør det at demokratiet tjener mye. På samme måte er det lite verdi for demokratiet i at du følger aktivt med på den amerikanske presidentvalgkampen, for den kjenner du allerede godt. Derimot tjener vi alle på at du velger deg ut et bortglemt lite land, og følger med på alt som skjer der de neste månedene. Kanskje blir det pluselig viktig. Igjen er det kanskje hverken moro eller status i det, men vær isåfall ærlig med deg selv om at det er derfor du heller leser om Demokrat-landsmøtet i Denver. Gjør gjerne det, (jeg er ikke noe bedre jeg), men ikke lat som at det er viktig.

Om finkultur og kultureliter

Det er to grunner til at jeg sjelden besøker kulturelitens litterære kanon. Den ene er at jeg, som nordmenn flest, er litt skeptisk til finkultur. Det viktige er at du liker det du leser, og så er det ikke så farlig om det er Sandemo eller Solstad. Den andre er at det er noe tilfeldig over utplukkingskriteriene til listen over De Store. Noen slipper inn fordi de fortjener det, andre fordi de er heldige, omtrent som med andre A-lister, så som A-kjendiser og A-bloggere. Det riktige er å se på kulturelitens litterære romaner som en egen sjanger, en av mange, som hver appellerer til sine personlighetstyper og subkulturer. Jeg tror derimot ikke at kvalitet bare handler om personlig smak. Hva du liker, det handler om smak. Kvalitet handler om hva du ville likt hvis du visste at det fantes. De som i år har kost seg med Jo Nesbø's Hodejegerne, ville nok hatt enda mer glede av å utforske thriller- og krim-forfattere fra utenfor den norske sandkassen. Det er derfor hver subkultur har sin egen kulturelite, som betrakter hverandre med gjensidig nedlatenhet, fordi de som leser mye krim eller horror eller SF har bedre kalibrerte kvalitetssensorer for denne sjangeren enn de som ikke gjør det. Noen forsøker å bryte ned gjerdene, men hvem rekker å sette seg inn i alt? Den norske kvalitetsrelativismen er derfor en sunn tommelfingerholdning: Ikke fordi alt er like bra, men fordi det er mye bra du aldri har hørt om.

En stor klem til Posten Norge

Når markedsliberale snakker om hvor mye flinkere private er enn det offentlige, så er det en regel med flere unntak. Det finnes private firmaer som er vel så fastgrodde og arrogante som det offentlige ofte er. Og det finnes offentlige institusjoner og monopoler som er dynamiske og kundeorienterte. La meg i dag fortelle hvor glad jeg er i Posten Norge. Som en over gjennomsnittet forbruker av nettbutikker mottar jeg pakker rett som det er. For noen år siden måtte jeg hjem tidlig fra jobben for å rekke "Postkontoret". I dag holder de til på Meny, og har åpent til 21. Enkelte nettbutikker tror de gjør meg en tjeneste når de sender via UPS og DHL, men de leverer kun på dagtid. Posten leverer gjerne på kvelden. Valgmuligheter! Service! Vakkert. Å besøke en bank er derimot like horribelt i dag som for 10 år siden - det er bare webteknologien som har reddet dem fra en imagekatastrofe.

En organisasjon trenger to ting for å være dynamisk: Dødsfrykt og kundebegjær. Dødsfrykt er vissheten om at man ikke kan ta livsgrunnlaget sitt for gitt, og kundebegjær er en kultur som sulter etter faste og fornøyde kunder. Dette er mulig i det offentlige, men det er vanlig i det private. Det er derfor jeg liker privatisering, fordi den beste måten å skape dødsfrykt og kundebegjær på i en organisasjon er å sende den ut i verden uten skattefinansierte støttehjul. Posten har tydeligvis funnet en annen måte, og all ære til dem for det. Men privatisering er den mest pålitelige.

To the honour and glory of the youth of the world

When my first thought upon hearing that the Olympics had begun was that it's time to rewatch Leni Riefenstahl's Nazi-era Olympia, this was not a comment on Chinese oppression. I'm interested in the intersections between Nazi culture and our own, and there are many of them. The strongest fascist undertones and imagery I've seen in a recent movie was in 300, but if we stripped our imagination of every fantasy that Nazis tried to impose on reality, we would be culturally poorer. (Star Wars copied from Triumph of the Will, and its story, like much fantasy, is implicitly elitist.) Olympia is the greatest sports movie ever made, and its lack of overt Nazi propaganda has made some people claim that it isn't "really" Nazi at all. Why, Riefenstahl didn't even edit out Jesse Owens! Which goes to show how easily confused people are by bad ideas in nice clothes. The Nazism in Olympia is not in the occasional shot of Adolf Hitler, it's in the athletic ideals themselves, in Riefenstahl's worship of strength and discipline as something mystical and beautiful. The Nazis imposed these ideals onto real life. We don't, we just enjoy them on TV. It's a gradual difference, morally significant but the esthetics are the same. Which to me is a reminder that nazism and fascism aren't dead, only hiding in our imagination, waiting for new words to escape to reality through. You may not be at risk, but what about your grandchildren?

La den som har forstand regne ut dyrets tall

Å herregud. En av bloggerne bak Målmannen, som parodieres så brutalt av Lavmålmannen, er Lars-Toralf Storstrand. Vi har en .. forhistorie, Lars-Toralf og jeg. I Hitchhikers Guide to the Galaxy setter en karakter seg fore å personlig fornærme hver eneste person i galaksen. Han har en alfabetisk liste som han sakte men sikkert beveger seg gjennom. Jeg har også en slik liste, den består av én person, og det er Lars-Toralf Storstrand. I årene rundt 1990 var Lars-Toralf, som journalist i kristenkonservative Dagen, den fremste norske formidleren av den amerikanske satanrock-panikken. Jeg var en 10-12 år gammel gutt i et kristent hjem hvor Dagen var en primær nyhetskilde. Jeg leste Lars-Toralfs artikler om sataniske baklengsbudskap og okkulte konspirasjoner (i krigstyper! mot sort bakgrunn!) med samme iver som jeg tolket bibelske endetidsprofetier. Selv kristenrocken var en djevelsk musikkart, og om du lyttet til heavy metal kunne du bli besatt av demoner. Ikke så rart, derfor, at jeg gjemte meg på do da en i klassen tok med Iron Maiden til musikktimen i femte klasse. Jeg hadde ikke hørt metal før, og da Number of the Beast fyllte klasserommet var det som det hadde åpnet seg en port inn i Helvete. Nå tok det bare et par år før uimotståelige riff og rytmer overvant Satan-frykten, men jeg har nå altså denne listen med ett navn på. Jeg vet at det er smålig, men nå som våre veier atter krysses ønsker jeg å si følgende: Du er en dust, Lars-Toralf Storstrand. En ordentlig, ordentlig dust. Takk, det var alt.

Bearing a distinct resemblance to Mr Scrooge

Polly Toynbee and David Walker's fascinating look at how rich Britons view other people provides an equally fascinating look at how two leftist journalists view rich people. It's hard to say who comes out the worse: the sheltered super-rich who have no idea about the economic realities for poor people, or the journalists whose idea of cultural anthropology is to list the ways in which the subject culture is inferior to their own. Why, those barbarians don't even believe in progressive taxation! It's a meeting of bubbles. Now, it's curious how even some people who like capitalism see extreme wealth as the essense of it, as if there's some sort of invisible hand that goes about rewarding brilliant people with loads of money. Nah. Extreme wealth is a byproduct of capitalism, mostly incidental to its usefulness, not quite in the same way that excrement is a byproduct of eating, but let's go with that metaphor: You still want to eat. The mistake of the Toynbee-type of leftist is not to say that the system needs to be monitored or adjusted, but to base decisions that affect everyone on their moral distaste for a tiny minority. Smart leftists realize that economics is something that happens between ordinary people. (Even smarter leftists become market liberals, but hey..) And if you do wish to provide a critique of the super-wealthy, remember that you're to the world's poorest as your country's richest are to you. How well do you compare?

Er det verdt det å bidra på Wikipedia?

Jeg har gående en diskusjon med Eirik Newth om det er verdt det for forskere og andre eksperter å bidra på Wikipedia. Mitt ankepunkt mot Wikipedia er at den ikke verdsetter ekspertkunnskap. De som kan noe og de som ikke kan noe må bli enige på likt grunnlag. For artikler hvor mange ønsker å bidra betyr det i verste fall at du må være en player i Wikipedia-byråkratiet for å få ting gjort. Det andre problemet med Wikipedia er at komiteer skriver dårlig. Etter å ha vært gjennom to tusen redigeringer av hundre forskjellige personer er det ikke mye liv igjen i språket i en artikkel. Struktureringen blir også dårlig, og å skrive om noe fra bunnen av slipper du neppe unna med. God presentasjon kan høres ut som luksus, men tenk på den dårligste og den beste foreleseren du har vært borti, den dårligste og beste fagboken. Formidlingsevne er viktig, og det er det bare enkeltpersoner som kan ha, ikke komiteer. Når det er sagt så er faktaene i Wikipedia som regel til å stole på, men du gjør nok ofte lurt i å bla litt lenger ned i søkeresultatene på Google når du vil lære om noe.

Before you form an opinion about global trade

An excersise for pundits: I want you to make a prioritized list of the parties that are affected by the current WTO negotiations, including (but not limited to) a) Consumers in rich countries, b) farmers in rich countries, and c) developing countries (feel free to split this group into several). You may believe that some of these groups have common interests, (free trade / trade barriers are good for everyone, yay! and there'll be free ponies too!), but assuming that they don't, who comes first, second, last? Make the list (or distribute percentages), publish, and discuss. As an advanced followup excersise, (warning: very difficult), keep your priorities in mind whenever you write about global trade. Don't be a hypocrite. And please don't take the easy way out by rationalizing a "perfect for everyone" solution that does not exist. World's usually not like that, why should this be any different?

Why you should watch The Great Global Warming Swindle

The Channel 4 documentary The Great Global Warming Swindle is a fine test for whether someone is qualified to have an opinion about global warming. If that documentary impressed you, then you're not qualified. Not because you're on the "wrong side", (there are smart people and interesting ideas everywhere, they may be mistaken but there's nothing seriously wrong about that), but because it misrepresents the climate theories it criticizes in some very basic ways. If you watched it all through without noticing those mistakes, then you should temporarily stop having opinions about global warming right now, until you know more about it. Sorry. That said, I have no respect for those who disliked the documentary so much that they reported it to Ofcom, the British television regulators, in the hope, apparently, of preventing such views from being expressed at all. There's something about non-comformist views that brings out the authoritarian in people, and this is always sad to watch, especially when their actions are counterproductive to a cause I support. Ofcom naturally ruled mostly in favor of Channel 4, thus handing a victory to the bad kind of climate skeptics: The clueless ones.

My name is .. and I'm a book addict

Nick Carr's essay on the danger web technology poses to the ability to concentrate on long texts has spawned two interesting discussions, one at Britannica's blog and another at Edge. This is an important discussion, not because Carr or anyone else has found the answer, but because it's time for us to think about what web culture is doing to us - or rather, how we would like to use these new tools. For we have a choice. If the web causes us to read fewer books like Carr warns, and even to think in twitter-sized chunks, I think that's a bad thing, but it's not inevitable. Once you become aware of where the technology is pushing you, you have a choice of going along or pushing back. For my part, I read more books than ever these days, but I haven't always. The ability to read books doesn't come for free, it's not something a lucky few are granted, it can be trained, or neglected. The world is changing, far more than most people realize, and you need to ask yourself what kind of person you want to be in this new world. Do you want to be a book-reader? There are good alternatives, all I ask is that you choose consciously, and not just float along wherever the river takes you.

The underappreciated finger

The finger is the world's most underappriciated political statement. Used against people it's merely an insult. Used against powerful entities such as governments, political parties, religions or corporations, it's a statement of personal freedom. This is my life, my space, leave me alone. It works on two levels, it not only rejects a set of beliefs but the language they are expressed in. Of course we do need government and even quite a bit of it, and there's nothing inherently wrong with large corporations or religions. The finger is not the whole of the message, it is the beginning of it, it puts authority on the defensive, forced to justify further invasions of our lives. "Fuck off. Now explain to me again why you need to read my e-mail." There are more elegant ways to express the same idea, but polite wording strips this beautiful idea of much of its power. The finger is also the only appropriate response to bullshit, the language of PR and spin. A statement that has been carefully manufactured to manipulate you through emotion, evasion and ignorance does not deserve a rational response, it deserves only the finger. There's no need to actually show it, (and who would you show it to?), but it is important that you think it, that the image of the finger is the first thing to pop into your mind when powerful entities want to mess with your life, and that you let that image guide and inspire your reaction.